Det nye normale

Det er et under at jeg kommer meg hjem hver ettermiddag. For på veien fra jernbanestasjonen, og til dørstokken hjemme er alt forandret. Hus har forsvunnet. Blokker er bygget opp. Store trær er revet opp med roten. Veier er lagt gjennom folks hager, og i Storgata går det ikke biler lenger. Men man kan gå midt i gaten. I Televerksbygningen selger de forsikringer, i banken er det frisørsalong. En dag her lå det plutselig en rød varulv på siden av veien. Dvs. jeg trodde først det var en rev, men i avisen leste jeg at kunstverket forestilte en varulv. Nå ligger den med snuten ned mot asfalten der bilene kjørte før. Jeg liker den, og jeg har vendt meg til den.

Heldigvis har ikke alt dette kommet over natten. Det er resultat av over 30 års byutvikling. Og nettopp derfor er jeg vel også fortsatt i stand til å manøvrere meg hjem etter arbeidstid hver dag. Jeg har jo vent meg til at det er slik det er i 2010, og tenker ikke så mye over at jeg går over folks hager eller gjennom hus på veien hjem. Slik er det i 2010. Dette er det normale. Kanskje spesielt nå i juletider når julegata er tent i Lillestrøm. Det gir litt gjenkjennelighet til det hele. Den har vært den samme i 50 år, bortsett fra selvsagt at knapt et av dagens hus stod den gangen den ble tent for første gang for 50 år siden. Man tilpasser seg, og en dag er det som om det alltid har vært slik.

Denne uken ringte en journalist oss. Han ville vite litt om historien bak ølmonopol i Norge. Bakgrunnen var at det nå kun var et slikt kommunalt igjen, i Førde i Sogn og Fjordane. Det er en stund siden vi har snakket om ølmonopol på kontoret. Det er liksom ikke helt 2010 det heller. Selv om vi ikke skal lenger tilbake enn til tidlig på 90-tallet for å finne over 60 kommuner som da hadde et kommunalt eller privat slikt, inklusivt en såpass stor by som Tromsø.

Det fikk meg til å tenke, fordi det virker som om det er en debatt som nesten har forsvunnet fra norske kommuner de siste årene, som om den aldri har vært der. Det er debatten om tilgjengelighet til alkohol. Dvs. ”alle” er rørende enige om at nettopp tilgjengelighet til alkohol er et av de viktigste virkemidlene vi har for å regulere forbruk og skader. (Avskaffelsen av monopolet i Tromsø i 1999 førte til en rask økning i forbruket.)

Men i dag er det slik at

  • Nesten alle som søker om skjenkebevilling får en slik. I 1980 var det 2439 bevillinger, i 2009 7324.
  • Nesten alle som søker om salgsbevilling får det også (selv om det er færre som søker)
  • Ølmonopolene er som sagt nesten en saga blott
  • Skjenketakene, som også en gang var en kampsak, har forsvunnet. I 1995 var det 80 kommuner som hadde et slikt på skjenkebevilinger, i dag er det 27 igjen.
  • Vinmonopolet står seg selvsagt, men også der er det ikke lenger politisk styrt hvor mange pol vi skal ha, men dette er delegert til styret. Og vi får stadig flere pol. I 2000 hadde vi 140, siste opptelling i 2009 viste 248

Og dette skjer nå uten at noen egentlig reagerer så veldig. Heller ikke vi som arbeider med dette. Vi har vent oss til situasjonen. Det er slik det er i dag. Å diskutere skjenketak eller ølmonopol i dag føles ikke helt 2010. Vinmonopolet er et viktig alkoholpolitisk instrument. Antallet skjenkebevilinger er så mange at det er vanskelig helt å se hvordan man skal kunne kutte såpass at det vil ha virkning.

Og nei, jeg vet heller ikke om ølmonopol eller skjenketak er fremtiden. Men om tilgjengelighet betyr noe for forbruket, og alle er enige om at det er slik, er det jo pussig at debatten om den har forsvunnet. Det er som om den aldri var der, som trebygningene i Storgata. Det er det nye normale. Norsk alkoholpolitikk er faktisk ikke så veldig restriktiv lenger. Men det snakker vi ikke så veldig mye om.

jte

Jan Tore Evensen

Jan Tore

Evensen

 
Flere innlegg av Jan Tore

Andre skribenter

  • Strukturutvalget