Frislipp av narkotika?

Politikere bør kjennetegnes av evne til å tenke, aller helst tenke selvstendig. Det er en bedre egenskap enn å være mikrofonstativ for ulike interessegrupper.

En annen viktig egenskap er å kunne veie mot hverandre hensyn som peker i forskjellig retning. Det er lite av dette når en leser Ole Thomas Lundes innlegg i Varden 20.12.

Lunde ønsker økt utbredelse av narkotikabruk som julegave. Det er et sært og egoistisk ønske når vi vet at nettopp i jula rammer rusbruk mange familier og barn spesielt. Vi har allerede et stort rusproblem, alkohol, som slår hardt ut nettopp i jula. Vi trenger ikke flere!

For lesere, foreldre og enhver som ønsker at narkotikaproblemene skal bli mindre, ikke større, er det grunn til å merke seg at Lunde går for en rusreform som ikke bare innebærer avkriminalisering, men altså en politikk for å gjøre salg og bruk av narkotiske stoffer lovlig. Han vil gå lengre enn hva Solberg-regjeringen foreslo og som et flertall i Stortinget avviste på vesentlige punkter.

Lunde mener «norsk narkotikapolitikk er totalt feilslått». Han underbygger med blant annet å vise til høye tall for overdosedødsfall. Han glemmer det større bildet: Norsk narkotikapolitikk har spart tusener av liv. Forbruket er lavt sammenliknet med andre, aksepten er lav. Den internasjonale organisasjonen IDPC kåret for noen dager siden norsk helse- og sosialhjelp til rusavhengige til best i verden! Norge har en politikk som er bredere, bedre balansert og mer helseorientert enn de fleste andre land. Erfaringene fra USA og Canada, der legalisering nå blir prøvd, viser ingen positiv virkning på overdoser. De to landene har en overdoseepidemi som setter historiske rekorder.

Det er en bred politisk enighet om en rusreform, men den bør bli noe annet enn et prestisjeprosjekt for liberalistiske ideer. Stortingsflertallet og AP/SP-regjeringen har da også invitert til et politisk verksted om alt som Solberg-regjeringens forslag manglet; en bred tilnærming til forebygging, behandling, helsehjelp og justering av straffepraksis.

Endring i politikken kan verken bygge på myter eller enkle slagord. Er det virkelig slik at straff er kjernen i dagens politikk? I stedet skal man tilby behandling… Mange straffes for produksjon, smugling og omsetning av rusmidler, men en settes ikke i fengsel utelukkende på grunn av bruk eller oppbevaring av stoff til egen bruk. Skiftet fra straff til hjelp startet for mange år siden. Rusavhengige har fulle pasientrettigheter. En ikke uvesentlig del av problemet er at mange ikke har nødvendig vilje til å ta imot eller følge opp de hjelpetilbud som gis.

Det er uakseptabelt å skyve hensynet til sårbare grupper foran seg. I en helhetlig narkotikapolitikk må ulike hensyn veies mot hverandre. Flertallet i Stortinget mente det sender feil signal å tillate innehav av gitte mengder narkotika til egen bruk. Det er et greit mål å redusere skader og dødsfall, men det er et overordnet mål at færrest mulig skal bruke narkotika. Da er det en mer enn farefull vei å ville fjerne forbudet og alle sanksjoner for narkotikabruk.

Hva er egentlig tilgjengelighet? Lovgivningen er ikke den eneste faktoren som påvirker vår adferd. Rusforskningen forteller oss at forbruket påvirkes av tilgjengeligheten. Tilgjengeligheten er både fysisk, økonomisk, psykologisk og sosial. Tror virkelig O. T. Lunde at politiske innspill av det slaget han kommer med, ikke bidrar til å skape holdninger? Den sosiale tilgjengeligheten bestemmes faktisk av hvilke normer som er rådende i samfunnet. Vi er hverandres samfunnsmiljø. For noen tiår tilbake var den sammensatte tilgjengeligheten lav: Rusmidlene var vanskeligere å få tak i, de var dyre, den sosiale avvisningen var massiv. Det var få som snakket om positive ruseffekter. Vi vet meget godt at bildet har endret seg.

Blant de viktige grunnene til at et stort flertall blant ungdom sier nei til narkotika er foreldrenes holdninger og at disse rusmidlene er illegale.

Hva risikerer vi ved å gi etter? En del av svaret vil i alle fall være at vi må se nærmere på hvilke skader bruken av alkohol påfører folk og samfunn. Der ligger vel også noe av forklaringen på at «folk flest» forholder seg med skepsis og bekymring til narkotika. Det finnes ingen holdepunkter for at en statlig omsetning av narkotika vil ta knekken på de kreftene som står bak omsetningen av narkotika. De kriminelles fortjeneste er altfor stor til at staten kan utkonkurrere dem på pris.

En vesentlig mer liberal narkotikapolitikk er langt fra et bredt folkekrav. Risikoen er dramatisk. Og det er grunn til å minne om at risiko er sannsynlighet multiplisert med konsekvens. Ikke minst for en Unge Høyre-politiker bør dét mane til en forsiktig og konservativ tilnærming til reformer. Om man lot 1000 norske ungdommer – eller 1000 norske foreldre – skrive ønskeliste over hva de ønsker seg mer av, ville knapt noen finne på å skrive økt bruk av narkotika.

Innlegget ble publisert i Varden 23. des 2021