Alt er bedre uten alkohol

– Nordmenn har ikke et naturlig forhold til alkohol. De har et desperat forhold til alkohol.

Bare nordmenn kjøper en halvliter øl på flyplassen klokka 06 om morgenen. Det ser jeg ingen andre steder i verden!

– Nå vet jeg hvordan det er å tråkke helt edru ut i et samfunn marinert i alkohol – drikkepresset er latterlig stort. På Gardermoen må jeg gå spissrotgang gjennom taxfree’en, noen av vennene mine synes jeg er ekstrem og moraliserende fordi jeg takker nei til et glass vin, og et forlag jeg kjenner gir forfatterne sine ei en kasse øl i julegave. Spør du meg, synes jeg det er umoderne, fantasiløst og ubetenksomt å gi folk alkohol i gave. Stakkars dem som virkelig har alkoholproblemer – de har det tøft.

Medavhengig

Lee hadde ikke rusproblemer. Men hun hadde en kjæreste som hadde det. Det førte til at hun selv begynte i terapi, der hun fikk lære om sin egen medavhengighet. For å hjelpe kjæresten valgte hun å ikke drikke alkohol når de var sammen. Det ble det første skrittet inn i en alkoholfri tilværelse.
Da det ble slutt mellom dem begynte hun å fundere på hvorfor hun drakk. Hun kom til at det var fordi de andre drakk – det var forventa av henne.
– Det var en så latterlig dårlig grunn at jeg valgte å slutte. Det var ikke et eksperiment. Jeg var ferdig med å drikke. Nå har jeg vært alkoholfri i tre år og har gjort det meste uten alkohol som jeg tidligere gjorde og erfarte med alkohol. Konklusjonen er at alt er bedre uten alkohol. Jeg er fortsatt en festløve – men jeg går hjem når de andre blir for fulle.

Stuntdrevet

I 2012 tok Irina Lee et shoppingfritt år. Det ble det også bok av, skjønt verken shoppingfri eller alkoholfri var tenkt som bokprosjekter i utgangspunktet. Nylig har hun lagt om kostholdet og gitt ut den amerikanske boka Bright Line Eating, sompå norsk har fått tittelen ”Spis deg fri!” . Boka handler om hva som skjer med hjernen og kroppen når man kutter ut sukker og mel. Jeg lurer på hva som driver henne.

– Jeg er nok litt stuntdrevet, ler hun.
– Min rolle er å være litt irriterende kverulant – kall meg gjerne kjerringa mot strømmen. Jeg liker å stille spørsmål ved vaner som blir tatt for gitt.

 Men den grunnleggende drivkrafta er ønsket om å gjøre noe mer positivt enn det hun kunne som nyhetsjournalist, der hun stort sett skrev om alt som gikk galt. I 2009 tok hun frilansvalget og søkte sluttpakke i Bergens Tidende etter å ha jobba med ganske tunge saker. Hun jobba med politikk, økonomi og utenriks de siste åra før hun hoppa av. Blant annet dekka hun krigen mellom Israel og Libanon, stasjonert i Haifa i Israel, sommeren 2006.

Det første hun gjorde som frilanser var å skrive boka ”Det sa min far” – en biografi om faren, nuddelkongen Mr. Lee.
Hun gikk ned flere hundre tusen kroner i lønn de første åra, men det var verdt det. 

– Jeg trengte den fleksibiliteten. Da kunne jeg skrive om de sakene jeg brant for, og samtidig få livet til å gå opp med de to jentene mine som jeg er alene med annenhver uke.

Modig

En litt stuntdrevet, tidvis shoppingfri, samt heltids alkohol-, mel- og sukkerfri festløve og tidligere krigsreporter. Hvem er egentlig Irina Lee?
– Tja, har vel litt problemer med å finne ut av det selv. Jeg er ingen fast størrelse selv om jeg har en kjerne. Jeg bikket 40 i fjor, og det var en fest. Jeg blir mer og mer glad i meg selv desto eldre jeg blir, og det jeg er mest stolt av er at jeg er ganske modig og feilbarlig.

Dette motet hadde hun mer bruk for enn hun kunne forestilt seg da hun ble alkoholfri. Reaksjonene var overraskende. For en del år sia slutta hun å røyke, og fikk tommel opp fra alle rundt seg, røykere som ikke-røykere. Da hun ble shoppingfri var reaksjonene sånn 50/50, men hun kan bare huske to som anerkjente valget hennes om å bli alkoholfri.

– Det første året var veldig krevende. Jeg måtte forsvare å forklare. Hadde et stort ønske om å bli forstått. Det var slitsomt og provoserende, og jeg følte at jeg ble tillagt en masse greier. Jeg hadde trodd jeg var en del av et rausere fellesskap.
– Jeg tror jeg oppfattes som en trussel mot det bestående når jeg ikke drikker.  Det handler nok også om andres forsvar av eget alkoholforbruk.

Godt mottatt
Etter et år ble det lettere. Da var det også flere som forsto valget hennes.

Så ble det altså bok – ei bok om hvordan omgivelsene reagerer når noen velger vekk alkoholen. I tillegg til å fortelle sin egen historie har hun intervjua andre som har valgt et alkoholfritt liv.
Reaksjonene på boka var udelt positive. Noen forteller at den har gitt dem noe å tenke på, og en kommentar som har gått igjen er at den ikke er moraliserende, forteller hun. Pårørende har også takka for ei viktig bok.

 Det var vanskelig å finne folk å intervjue til boka, ikke fordi de ikke vil stå fram med alkoholfriheten sin, men rett og slett fordi de er få og gjør ikke så mye ut av seg.  

– Men etter at boka har kommet, dukker det opp alkoholfrie folk både her og der. Jeg har fått nok historier til å kunne skrive én til, smiler hun.

 Også klubbkonseptet Morning Beat er et eksempel på dette skiftet. Annenhver tirsdag er det morgenklubb med DJ, stappfullt dansegulv og heftige rytmer fra kl 06.30 til 09 om morgenen. 

– Det er ikke bare avholdsfolk som går dit. Hit kommer også de kule og hippe.

 Gir ikke avkall

– Hva tror du skal til for å gjøre det å leve alkoholfritt til et attraktivt valg?

– At flere får høre de historiene jeg forteller i ”Alkoholfri”. Rollemodellene må bli mer synlige. Mange barn og voksne kjenner faktisk ingen som ikke drikker. I tillegg er det viktig for meg å vise hva jeg får ved å være alkoholfri - gleden, overskuddet, friheten. Det tror jeg er noe mange ønsker seg. Dermed handler ikke alkoholfrihet om å gi avkall på noe.

 Hun håper også boka kan inspirere vertskap til å gjøre en innsats.

– Det er hyggelig å komme til et sted hvor verten har sørget for gode alternativer til alkohol. Og jeg blir veldig glad hvis jeg får servert min drikke i et fint glass, også om jeg velger å drikke vann!