Er det et politisk mål at vi skal ruse oss?

Igjen legges det fram programmer for en ny valgperiode. Stortingskandidater nomineres. Regjeringen legger fram sitt budsjett for det kommende året. Alt dette er noen av de faste elementene i vårt demokrati – heldigvis. Og, som Erik Bye sa det, det er ikke våre herrer, det er våre tjenere vi velger!

Vårt anliggende er et av politikkens tilsynelatende evige stridstemaer; rusmidler. Hvor er vi på vei? Hva veier tyngst? Selv der det burde være bred enighet, ser vi at det fremmes forslag som kanskje frir til noen velgere, men helt mangler grunnlag i kunnskap og erfaring.

Sterkere alkohol og lenger åpningstider i butikk er ikke lurt

Høyre foreslår i sitt programutkast å utvide åpningstidene for alkoholsalg og tillate salg av drikkevarer med inntil 8 prosent alkohol i dagligvarehandelen. Dette er jo et utmerket forslag hvis en ønsker at det skal bli lettere å ruse seg – og at Vinmonopolets rolle skal settes i spill. Men er det virkelig et politisk mål å legge enda bedre til rette for mer rus, for mer bruk av rusmidler? Er det dette vi som vanlige samfunnsborgere etterspør?

Ikke overraskende har seks nasjonale helseorganisasjoner gått sammen og advart kraftig mot forslaget. Vi vil for vår del oppfordre Høyres politikere i Telemark – på alle nivåer – til å avvise disse programforslagene. De har en kostnadsside som programkomiteen ikke har forstått.

Gårdssalg kan utfordre vinmonopolordningen

IOGT publiserte i 2018 en rapport som bl.a. viste at 1 av 5 har hatt ubehagelige opplevelser knyttet til drikking på offentlig plass. Les mer om rapporten her.

Vi er like forundret over noen av forslagene i Arbeiderpartiets programutkast. Programkomiteen vil «åpne for salg av lokalprodusert øl, vin og brennevin fra produksjonslokalene til småprodusenter, uten at det i volum skal utfordre Vinmonopolets stilling og funksjon». Det er som å si; et høyere forbruk av alkohol er velkommen, kanskje aller mest fordi forslaget ikke kan forenes med den rollen Vinmonopolet har, og som har alminnelig tilslutning.

Et annet forslag er å «endre alkohollovgivningen slik at kommuner kan definere avgrensede friarealer og parker hvor det er tillatt å drikke alkohol».

Ingen av disse forslagene er hentet fra kapittelet om folkehelse. Vi må spørre: Hva og hvor vil Arbeiderpartiet i ruspolitikken? Rett nok heter det at «målet er å forebygge og hjelpe dem som har et avhengighetsproblem, og hindre at flere utvikler avhengighet». Men fokuset rettes mot tiltak som er godt ment, men alt i alt monner heller lite; «å bygge oppsøkende tilbud og gode hjelpeapparat i kommunene, med evne og kapasitet til å ta imot dem som trenger det».

Strengt tatt er det ikke så lite ønsketenkning i at dette vil monne når vi tar i betraktning de økonomiske og menneskelige ressurser, samt andre mer og mer påtrengende omsorgsoppgaver i kommunene.

Bør fokusere på forebygging

Vi oppfordrer Arbeiderpartiets politikere i Telemark – på alle nivåer – til å avvise de nevnte programforslagene. Programmet trenger en klar, overordnet forebyggende profil. Mer vekt må legges på å skape inkluderende arenaer for alle, for gode og trygge opplevelser slik at færre søker til rusmidler.

Det kan være grunn til å kjenne på hva som har skjedd på et tangerende område. Vi hører knapt noen som snakker om savnet av røykfylte lokaler, ei heller passiv røyking. Hensynet til fellesskapet – helsemessig, sosialt, kostnadsmessig – seiret. Statusen som røyking en gang hadde, er gått tapt. Interessant nok går det hånd i hånd med politikk og konkret handling.

Nær sammenheng mellom tilgjengelighet, forbruk og skader

Forskning har gitt en grunnlov for rusfeltet: Det er en nær sammenheng mellom tilgjengelighet, forbruksnivå og omfanget på skadene av et rusmiddel. Skadene må forstås i hele sin bredde, ikke bare de skadene som rammer brukerne selv. Det er meget vel begrunnet at Verdens helseorganisasjon ber alle land om å redusere det totale forbruket. Lykkes vi med det, er det store gevinster å hente.

"

 For å forstå forbruk og skader knyttet til rusmidler, må vi forstå at det er fire typer tilgjengelighet; 

• Fysisk tilgjengelighet (antall salgssteder, åpningstider etc.)
• økonomisk tilgjengelighet (pris i forhold til kjøpekraft)
• Sosial tilgjengelighet; hvor godtatt er et rusmiddel i det miljøet en ferdes?
• Psykologisk tilgjengelighet. I dette ligger blant annet forestillingene hver enkelt har om et rusmiddel, f.eks. i hvilken grad en ser på det som farlig.

"

Mange russkader rammer andre enn brukerne. Det gjelder både for legale og illegale rusmidler. Den det gjelder er sjelden den første til å innse at vi står overfor et problem. Ektefelle, barn, foreldre, søsken, kolleger, andre kjørende på veien osv. kan se det annerledes. Ingen rusmidler er unntak.

Fire typer tilgjengelighet

Vi vil understreke dette: For å forstå forbruk og skader knyttet til rusmidler, må vi forstå at det er fire typer tilgjengelighet; Fysisk tilgjengelighet (antall salgssteder, åpningstider etc.), økonomisk tilgjengelighet (pris i forhold til kjøpekraft). Sosial tilgjengelighet; hvor godtatt er et rusmiddel i det miljøet en ferdes? Og: Psykologisk tilgjengelighet. I dette ligger blant annet forestillingene hver enkelt har om et rusmiddel, f.eks. i hvilken grad en ser på det som farlig.

Mange forhold forklarer hva slags skader en kan pådra seg. Vi er sårbare på ulike måter. Men igjen, mer enn annet forklarer «tilgjengelighet» endringer og forskjeller. Hvorfor drikker vi mye mer i dag enn i de elendige trettiåra? Hvorfor holder halvparten av verdens befolkning seg unna alkohol og 95 % rører ikke illegale stoffer?

Derfor må mål nummer en i ruspolitikken være å holde det allmenne forbruket, totalforbruket, lavest mulig. Og: Færrest mulig som prøver illegale rusmidler, flest mulig som slutter hvis de har blitt hekta.

Les også: 10 punkter for bedre rusforebygging i Norge - Skal skadene reduseres må forbruket ned!

IOGT har det siste året gitt innspill til mange kommuner som utarbeider rusplaner. Vi har påpekt at 70–80 prosent av de som er involvert i voldsepisoder er påvirket av alkohol. Mer enn halvparten av disse drikker bare «nå og da», så vi kan ikke bare rette tiltak mot storforbrukerne. Kortere skjenketider viser seg å føre til færre voldshendelser. Vi ber kommunene følge alkohollovens anbefalte tider med skjenkestopp kl. 01.00 for øl og vin og kl. 00.00 for brennevin, men all reduksjon hjelper.

Vi anbefaler strenge begrensninger på alkoholskjenking i nærheten av idrettsarenaer og arrangementer som involverer barn og ungdom. Vi oppfordrer til å prioritere tiltak som skaper trygge, inkluderende bymiljøer. Også kommunene bør ha lavere forbruk som et overordnet mål. Å ja, salg og skjenking av alkohol er nok også næring, men det er et politisk ansvar å sikre at andre hensyn ikke blir underordnet. Hensynet til barn og unge, trygge lokalmiljøer og folks helse bør komme først. Dette må gjenspeiles i programmene!

Innlegget stod på trykk i Telemarksavisa 07.10.24