Fra sosialpolitikk til handelspolitikk

Forsker Ragnar Hauge ved Sirus - Statens Institutt for Rusmiddelforskning (nå FHI) - skrev i 2003 en artikkel om hvordan den norske alkoholpolitikken har gått fra å være sosialpolitikk til å bli handelspolitikk. Siktemålet for alkoholpolitikken slik den ble utformet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var å begrense - og aller helst utrydde - alkoholbruken i befolkningen. De viktigste virkemidlene var å begrense den fysiske og økonomiske tilgangen på alkohol gjennom å begrense antallet salgs- og skjenkesteder og ha høye avgifter på alkoholholdige drikker. Politikken sammen med en sterk mobilisering mot alkoholkulturen lokalt var med å redusere et svært høyt forbruk på midten av 1800-tallet til under 3 liter på 20- og 30-tallet. 

Sterk liberalisering av politikken fra 1950-årene

Så lenge storparten av befolkningen bodde spredt i mer eller mindre isolerte lokalsamfunn, var det få utfordringer for et restriktivt omsetningssystem. Men med økt mobilitet har det også skjedd en sterk liberalisering av politikken, særlig fra 1950-årene av. Hauge peker på at det i stor grad kan tilbakeføres til at det å leve opp til den tradisjonelle, restriktive alkoholpolitikken ble opplevd å ha så store økonomiske konsekvenser, både for de enkelte kommunene og for staten, at disse mer eller mindre har blitt presset til å gi den opp. I balansen mellom sosialpolitikk og næringspolitikk er det næringspolitikken som har fått bestemme mye av utviklingen. Vi har i dag (2018) 4811 salgssteder for alkohol og det er gitt 7967 skjenkebevilgninger. Antallet skjenkesteder er tredoblet de siste 30 årene, og det er få skjenkebevillinger som inndras som følge av brudd på alkoholloven.

De siste dagene har det på ny kommet en diskusjon omkring alkoholsalg og grensehandel hvor å redusere alkoholavgiftene blir brukt som virkemidler for å styrke dagligvareforretningene på grensen mot Sverige. Dette er imidlertid ingen ny debatt. På samme måte som det har blitt enklere å reise fra kommune til kommune, og at det derfor har blitt et press mot liberalisering også i de kommunene som tradisjonelt hadde en restriktiv politikk, er lavere priser i Sverige ofte blitt brukt som et argument for å redusere avgiftene i Norge. Den samme iveren for å gjøre noe med tax free-salget på flyplassene har vi ikke sett. 

Målet om å begrense alkoholforbruket mistet mye av sin betydning

Hauge mener at "utviklingen har ført til at det opprinnelige siktemålet med norsk alkoholpolitikk om å begrense alkoholforbruket etter hvert har mistet mye av sin betydning. Formålet er i stedet langt på vei blitt å sikre kommunene og staten direkte og indirekte inntekter av alkoholomsetningen. Endringen i bevillingspraksis har ført til at nær sagt enhver som kan skaffe midler til veie, kan åpne en dagligvareforretning eller et serveringssted og være sikker på å få bevilling til salg eller omsetning av alkohol. Den strenge utvelgelsen basert på om vedkommende måtte anses som skikket til å selge eller skjenke alkohol som man hadde tidligere, er mer eller mindre bortfalt."

Hele artikkelen til Hauge kan dere lese her

Endringer i norsk alkoholpolitikk