En gyllen anledning til å se på helheten

Sverre Nesvåg er forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (Korfor) og professor II i rus og psykisk helse ved Det helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger (UiS). Han leder også arbeidet med å etablere et nasjonalt kvalitetsregister for rusbehandling, KvaRus. Nylig satt han i Rusreformutvalget som 19. desember la fram rapporten «Rusreform - fra straff til hjelp». Rapporten anbefaler, som tittelen røper, å fjerne straffen for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk og i stedet tilby hjelp. Men rapporten sier lite konkret om denne hjelpen, og Nesvåg forteller at flere av utvalgsmedlemmene syntes det var utilfredsstillende at det ikke lå i mandatet også å utrede dette.

Ikke straff, men hva så?

På Fagrådets høringskonferanse i slutten av januar stilte både Arbeiderpartiets representant Tellef Inge Mørland og Kristelig folkepartis Geir Jørgen Bekkevold spørsmål ved innholdet i reformen utover dette med fravær av straff. Bekkevold, som også er leder at Stortingets Helse- og omsorgskomité, påpekte at mye må på plass når det gjelder både behandling, oppfølging og omsorg, og Mørland lurte på hva slags hjelp som helt konkret skal tilbys. Han pekte også på at kommunene ikke er satt godt nok i stand til å ta over disse, dog litt ubestemte, oppgavene de vil bli pålagt.

"

Om vi skal ta vekk riset bak speilet så må regjeringa komme opp med noe annet og bedre å tilby enn det vi har i dag – særlig overfor barn og ungdom, men også overfor voksne med rusproblemer, sier Nesvåg.

"

– Jeg tror at Ap og Krf kommer til å kjøre hardt på dette – på at om vi skal ta vekk riset bak speilet så må regjeringa komme opp med noe annet og bedre å tilby enn det vi har i dag – særlig overfor barn og ungdom, men også overfor voksne med rusproblemer, sier Nesvåg.

– Derfor må vi nå altså utnytte denne muligheten til å se på hele tilbudet. Utnytter vi for eksempel ressursene vi har godt nok? – for det er ikke sikkert at det å putte på mer penger og nye ting er svaret på alt, fortsetter han, og mener nettopp det bør være forlokkende for en Høyredomminert-regjering.

Med all den kunnskapen han mener vi nå kan legge til grunn, oppsummerer han den nødvendige omstruktureringa i fire punkter:

1. Tilgjengelighet

Tjenestene må være tilgjengelige gjennom hele forløpet. Når en pasient har brutt behandlinga må vi sørge for at vi kommer i posisjon igjen fort. Når en somatisk pasient får det verre oppsøker han eller hun hjelpeapparatet. Med ruspasienter er det ofte motsatt: De trekker seg unna. Derfor må vi følge etter de pasientene som bryter, sier han – det hjelper ikke bare å ha plassen stående ledig i håp om at pasienten kommer tilbake – det må bli drevet offensivt oppsøkende arbeid.
Han understreker at det i det heletatt må bli drevet mer oppsøkende arbeid, og ikke bare overfor de tyngste rusavhengige.

2. Kontinuitet

Mange helseforetak har ulike tiltak, med én koordinator for hver tjeneste. Men koordinatorene burde være tjenesteovergripende.  Det bekymrer han at ingen har myndighet til å følge pasienten gjennom hele forløpet på tvers av spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester. Det fører til store svikt i overgangene, mener han.

3. Forholdet mellom standardisering og individualisering

Tidligere ble rusavhengige behandla litt som under mottoet ”one size fits all”, inntil det det oppsto en erkjennelse av at hver enkelt pasient var unik og måtte få individuelt tilpasset behandling.
Nå mener Nesvåg vi må bruke etablert kunnskap og den informasjonen vi vil få fra det nye nasjonale kvalitetsregisteret for rusbehandling, til å utvikle behandlingsstrategier retta mot ulike pasientkategorier. Vi har ennå ikke funnet en god balanse mellom individualisering og standardisering, mener han.

4. Timing

Det siste punktet er timing: det vil si hvilke typer tiltak pasienten er i stand til å ta i mot på hvilket stadium i behandlinga.
Nesvåg mener at «snakketerapien» blir innført fortidlig i behandlingsforløpet. Rett etter behandlingsstart har mange «ikke hue til å konsentrere seg mer enn i to sekunder”, som han sier det, og mener det ofte ikke gir mening med samtaleterapi før etter flere måneder. De første tiltaka som må settes inn er tiltak som bidrar til at pasientene henter seg inn fysisk, psykisk og kognitivt. Til det er tiltak som regulerer døgnrytmen, etablerer et sunt kosthold og gir fysisk aktivitet, viktig.
Han påpeker at det ikke står noe om timing i de faglige retningslinjene eller i pakkeforløpene.

Nesvåg liker ideen ved behandlingstiltak der struktur på døgnet, godt kosthold og fysisk arbeid er sentrale elementer i behandlinga, men han mener opplegget bør struktureres annerledes enn det er vanlig å gjøre nå, og han mener at for mange vil et godt tilbud være først en periode i døgntiltak, så poliklinisk behandling og så tilbake i døgntiltak, før den langsiktige oppfølgingen utenfor institusjon.

Når det gjelder traumebehandling, er det også mye kunnskap som tyder på at dette ofte blir iverksatt for tidlig. Mange er kanskje ikke klare for det før etter 3-4 år ute i endringsforløpet.

Trenger grundig diskusjon

Nesvåg understreker at dette er hans meninger, at andre sikkert har andre synspunkter, og at dette bør diskuteres grundig. Det er mange, inkludert han sjøl, som ville vært med i et utvalg som utreda dette, for det er et stort savn, mener han.
Sist gang det ble gjort et forsøk på å se på helheten i rusbehandlinga var da han sjøl leda et utvalg som avga tre rapporter til Sosial- og helseminister Magnhild Meltveit Kleppa i 1999. Men da hun forsvant fra statsrådsposten skjedde det ikke noe mer.
Sverre Nesvåg er spent på om mye av det som sto i de rapportene ville stått seg i dag – 20 år etter.