Vi trenger en reform for verdighet

For et par år siden ble forslaget om å avkriminalisere narkotika avvist i Stortinget. Det har mange reagert på.

Nei til avkriminalisering ble tolket som et tegn på at en ikke ønsker å forbedre norsk narkotikapolitikk eller å hjelpe tungt belastede mennesker i stedet for å straffe dem. Det var det ikke.

Problemet er at rusreformen slett ikke var noe svar på utfordringene knyttet til hjelp eller stigmatisering. Det kan vi ikke endre i lovverket.

I stedet trenger vi en verdighetsreform. Det skaper ikke verdighet at folk slipper å ta konsekvensene av ulovlig atferd. En avkriminalisering vil innebære at loven som forbyr narkotikabruk kan brytes uten sanksjoner.

Stadig behov for nye verktøy

Det er lett å være enig i at fengsel og bøter ikke nødvendigvis er egnet for å skape verdighet hos personer som sitter fast i et langvarig og tungt misbruk. Men det er ingen ting som tilsier at vi må straffe brukere på den måten. Vi har mange reaksjonsformer og konstruktive virkemidler som er mer preget av ønsket om å hjelpe enn av straff, pine og fornedrelse.

Men det er stadig behov for nye verktøy i verktøykassa. Ett enkelt eksempel på reaksjoner som har hjulpet svært mange ungdommer ut av en begynnende ruskarriere, er ungdomskontrakter.

Reaksjonene må tilpasses brukerens behov

"

Å stille krav til folk er ikke i seg selv nedbrytende – dersom kravene kommer i en form og et omfang som brukeren kan håndtere.

"

Det innebærer eksempelvis at lovbryteren forplikter seg til å holde seg rusfri mot å slippe påtale. En ungdomskontrakt kan også inneholde en forpliktelse til å ta del i arbeidsliv eller skolegang eller spesifikke aktiviteter.

Hovedsaken er at reaksjonene tilpasses brukerens behov, og ikke er et ønske om å påføre pine.

Et annet eksempel er at straff blir erstattet med behandling og bo- og arbeidstrening. Det er virkelig etterspurt og gagner personer med avhengighetsutfordringer.

I motsetning til en passiviserende avkriminalisering, vil bruk av tilpassede reaksjoner bidra til å gi brukerne verdighet. Å stille krav til folk er ikke i seg selv nedbrytende – dersom kravene kommer i en form og et omfang som brukeren kan håndtere.

Derfor er det mulig å kombinere reaksjoner på rusmiddelbruk med å gi brukerne verdighet. Det viktigste er å ta mennesker og deres behov på alvor.

Det dreier seg ikke bare om å gi dem mulighet til å komme ut av rusmisbruket. Like viktig er det at rusmiddelbrukere får mulighet til å leve trygge liv, finne en mening med tilværelsen og inngå i en sosial sammenheng.

Mulighet til å gjøre opp for seg

Når personer med avhengighetslidelse ikke opplever verdighet – i denne debatten gjerne omtalt som stigmatisering – skyldes det ikke først og fremst at de blir fengslet for å bryte forbudet mot narkotikabruk.

Det er nemlig ingen i Norge som sitter i fengsel bare på grunn av bruk eller oppbevaring av stoff til egen bruk. Derimot er det mange som straffes for produksjon, smugling og omsetning av stoff. De ville fortsatt vært straffeforfulgt etter en avkriminalisering.

På samme måte vil ulovlige aktiviteter for å skaffe midler til stoff bidra til stigmatisering av brukerne. Så også med uakseptabel atferd under rusmiddelpåvirkning. Mange vil til og med se ned på folk rett og slett fordi de ruser seg.

Derfor trenger vi en verdighetsreform som setter brukerne og deres behov i sentrum. Et mer mangfoldig behandlingstilbud som er dimensjonert for å kunne tilbys når brukerne er motivert, er et godt sted å begynne.

I neste omgang må vi redusere «utenforskap» ved å innpasse brukerne i samfunnet. Tilby dem bolig, jobb og skolegang.

Ikke minst må vi skape et reaksjonsmønster som gir mennesker mulighet til å gjøre opp for seg. Det kan ikke en avkriminalisering gi dem.

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 24. september 2024