Dag Endal, internasjonal programkoordinator i FORUT
Samarbeid med diktatorer, skatteunngåelser, korrupsjon på høyt nivå, uetisk markedsføring og superprofitt på ølsalg for salg av Heineken-øl avsløres i en ny bok. Statens pensjonsfond utland har investert nær seks milliarder i Heineken-aksjer.
Journalisten Olivier van Beemen har i en ny bok avslørt hvordan storselskapet Heineken opererer i Afrika. Dette resulterte i at van Beemen den 23. april ble tildelt en nederlandsk journalistpris for godt gravearbeid.
Den nederlandske journalisten Olivier van Beemen skapte politisk oppstyr da han i 2015 utga boka «Bier voor Afrika». Man pirker ikke i nasjonalhelligdommen Heineken uten at det blir lagt merke til. Boka ble til og med en sak for parlamentet i Haag.
Les også: Bokbad: Heineken i Afrika.
Nå har van Beemen kommet med en ny og oppdatert utgave av boka, denne gangen på engelsk som betyr at historiene om Heinekens oppførsel i Afrika når ut til et internasjonalt publikum. Journalist van Beemen er i Norge i disse dager for et bokbad der han blir intervjuet av Joar Hoel Larsen. FORUT, IOGT, Juvente og Blå kors står bak bokbadet og invitasjonen til van Beemen.
Selv om boka omhandler et nederlandsk selskap, har dokumentasjonen som boka framskaffer, sterk relevans også for norsk politikk. Statens pensjonsfond utland har investert nær seks milliarder i Heineken-aksjer. Virksomheten som Heineken driver mot fattige i Afrika, bidrar til økt alkoholforbruk som i sin tur er risikofaktor for ikke-smittsomme sykdommer, spredning av hiv/aids og tuberkulose, vold mot kvinner og psykiske problemer.
Dette skaper samstemthets-utfordringer for Norge som gjennom mange år nettopp har prioritert tiltak for global helse og forebygging av mange av problemene som er listet opp ovenfor. Norge er dessuten et av de få landene som gir øremerkede midler til WHOs arbeid med alkoholpolitikk.
En av de største utfordringene som WHO møter på dette området, er negativ politisk påvirkning fra store multinasjonale alkoholselskaper som Heineken. Her har Norge med andre ord investert milliarder i et selskap som bruker store ressurser for å ødelegge resultatene av de små midlene som Norge har bevilget til forebygging.
Når van Beemens dokumentasjon fra Afrika har vakt slik politisk oppmerksomhet, er det fordi det er kraftig kost som han avdekker om et av verdens største multinasjonale selskaper:
Samarbeid med diktatorer og en krigsforbryter. Skatteunngåelser. Korrupsjon på høyt nivå. Uetisk markedsføring. Utnyttelse av svake politiske systemer. Superprofitt på ølsalg. Bruk av unge jenter som lokkeduer for salg av Heineken-øl.
Les også: Korrupsjon, aggressiv markedsføring og samarbeid med krigsforbrytere
Den nye engelske utgaven, «Heineken in Africa», fyller på med nye eksempler på hvordan et multinasjonalt selskap kan operere i Afrika når de politiske systemene er svake og man tillater seg bruk av virkemidler som aldri ville blitt akseptert i hjemlandet Nederland eller i Vesten generelt.
Undertittelen på boka er da også «a multinational unleashed». Det engelske uttrykket «unleashed» henviser til å slippe hunden løs fra båndet. «I fri dressur» er kanskje det mest treffende uttrykket på norsk. Den nederlandske førsteutgaven hadde også en undertittel som forklarer mye: «Het best bewaarde geheim van Heineken» som på norsk vil bli Heinekens best bevarte hemmelighet.
Den nye boka til journalist van Beemen tegner et tosidig bilde av Heinekens operasjoner i Afrika. På den ene siden hvordan et multinasjonalt selskap kan operere på tvers av både lovgivning, egne etiske retningslinjer og god forretningsskikk. På den annen side hvordan Heineken har fått gjennomslag for sin egen fortelling om at selskapet hjelper Afrika og afrikanerne.
I Heinekens egen historiefortelling legges det vekt på at selskapets hjelp til Afrika blir gitt på tross av alle hindringer og komplikasjoner som selskapet må overvinne. van Beemen gir en alternativ fortolkning: Svake politiske systemer og lavt utdanningsnivå i mange afrikanske land representerer like mye en mulighet for Heineken som det er et problem, og Heineken vet å benytte seg av dette.
Heineken lar ifølge van Beemen være å fortelle at mangel på politiske regulering i form av nasjonal alkoholpolitikk gir selskapet ubegrensede muligheter til å markedsføre og selge sine ølsorter. Og lavt utdanningsnivå i befolkningen gjør det enklere å påvirke forbrukerne gjennom moderne markedsføring som Heineken benytter seg av. Der kobles øldrikking med positive forestillinger som suksess, høy sosial status, helse, maskulinitet og fysisk styrke. Og dette skjer selv om selskapets egne retningslinjer forbyr slike koblinger i markedsføring.
Les også: Alkoholindustriens forebyggingstiltak virker ikke.
Heineken er en av de virkelig store multinasjonale selskapene med 165 bryggerier i mer enn 70 land. Van Beemen viser til at han første gang ble oppmerksom på Heinekens størrelse og betydning under et besøk i Tunisia i 2011 hvor han skulle dekke «sjasminrevolusjonen» for en nederlandsk avis. Da så han at selskapet hadde nære bånd til president Ben Ali og hans diktatoriske styre og ble bevisst at Heineken er et globalt, ikke bare et nederlandsk fenomen.
Journalisten ble under Tunisia-oppholdet nysgjerrig på hva mer som kunne skjule seg bak nasjonalhelligdommen Heinekens fasade av vellykkethet. Han bestemte seg for å undersøke Heinekens aktiviteter i Afrika nærmere. Siden har seks års sammenhengende gravearbeid resultert i de to bøkene som er nevnt ovenfor. van Beemen har på disse årene besøkt mange av landene hvor Heineken opererer, gjennomgått utallige dokumenter og intervjuet 400 kilder i og rundt selskapet.
Van Beemen har lagt vekt på at bøkene ikke handler om å avsløre skandaler eller sverte Heineken som bedrift. Boka skal vise hvordan svake politiske systemer og profittmuligheter i Afrika fører til uetisk og ulovlig opptreden fra multinasjonale selskaper. Nå er det gravende journalisten nominert til utmerkelsen «de Tegel», som er en av de mest prestisjetunge prisene som deles ut til mediefolk i Nederland
Nominasjonen til journalistprisen viser til tre eksempler som van Beemen har dokumentert: En svindelsak med en hollandsk direktør som ville endt opp i nigeriansk fengsel i mange år hvis det ikke var for at han ble kjøpt fri med noen millioner dollar, Heinekens rolle under folkemordet i Rwanda, og seksuelle overgrep mot «øl-piker» som selskapet har plassert ut i barer og restauranter.
Afrika blir av mange alkoholprodusenter oppfattet som svært lovende markeder. Ølforbruket ser ut til å flate ut eller gå nedover i deler av Vesten med bakgrunn i økt helsebevissthet og andre trender. Da byr Afrika seg fram som et svært godt alternativ: Store ungdomskull med få etablerte kjøpevaner, forventet økonomisk vekst og økning i kjøpekraft, og svært få effektive reguleringer på salg og markedsføring av alkohol.
«Heineken in Africa» viser til at Heineken tar ut superprofitt på sin virksomhet i afrikanske land. Ett eller to store selskaper dominerer ølmarkedene i mange land, noe som gir muligheter for å kontrollere prisene til egen fordel. En flaske øl kan koste mer i absolutte priser enn i Europa, samtidig som produksjonen er billigere. Det betyr at Heineken har en fortjeneste i Afrika som ligger nesten 50 prosent over det globale gjennomsnittet for selskapet.
Spørsmålet nå er om internasjonal negativ oppmerksomhet kan få Heineken til å slutte med en del av sin uetiske forretningspraksis. Hittil har endringene vært marginale og kommet bare etter sterkt ytre press. Bruken av unge jenter som «beer girls», dvs som lokkeduer i barer og restauranter, ble avslørt i Kambodsja så tidlig som i 2000. Den gangen ble det lovet fra Heineken at det skulle bli slutt på denne bruken av unge jenter.
Den nederlandske journalisten har møtt samme typen beer girls i afrikanske land på sine senere reiser, f.eks. i Lagos og Kinshasa. På spørsmål om ikke jentene blir forsøkt stoppet svarer en av dem, Sylvia: Ikke på noen måte. Oppdragsgiverne liker at vi driver slik fordi det hjelper på salget av øl.
Norge bør ta den nye og omfattende dokumentasjonen om Heinekens virksomhet i Afrika på fullt alvor, blant annet ved å
Artikkelen er også publisert på Bistandsaktuelt
IOGT i Norge bidrar til å mobilisere mennesker til å være aktive i sine lokalsamfunn og i sine liv. Det gjør vi ikke alene.
IOGT i Norge er en del av et internasjonalt nettverk av forebyggingsorganisasjoner.
Som en del av den verdensomspennende dugnaden for å begrense corona-pandemien har mange av oss blitt bedt om å holde oss hjemme. Det er en god anledning til å treffes på tvers av landegrensene.
FNs toppmøte for Agenda 2030: Alkohol er et stort hinder for å nå flere av bærekraftsmålene. Det er norsk dobbeltmoral å investere våre pensjonspenger i alkoholindustrien.
Forut er IOGTs egen bistandsorganisasjon. 16. juni inviterer Forut og IOGT Bryn til en hyggelig inspirasjonssamling i Oslo med underholdning og historier fra FORUTs arbeid for trygge barn.
Den 27. mai vedtok WHO en ny global handlingsplan for å redusere alkoholskader. Øystein Bakke, seniorrådgiver i Forut forteller hva den inneholder og hvordan den skal brukes.
21. oktober annonserte Helse Sør-Øst (HSØ) omsider resultatet av anbudsprosessen innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) – til stor forferdelse for et samla rusmiddelfelt som oppfatta konklusjonene til HSØ som reine raseringa av feltet.
Kva er fleip og kva er fakta i kunnskapsformidlinga på rusfeltet? Det var overskrifta då leiar av IOGT Midt-Norge, Per Arne Lillebø, kalla inn til inspirasjonsseminar på Rica Parken Hotel i Ålesund fredag 29. november.
Nå kan du skrive under på Hvit jul 2024. Ved å skrive under og velge alkoholfritt med barn tilstede, påvirker du holdninger og bidrar til en tryggere jul for enda flere barn.